Gjør andres valg MEG til ett dårlig menneske?

 Idag fikk jeg en melding på facebooken som fikk det til å storme inne i meg.

Det er forsåvidt ikke første gang at det skje, men det er første gang jeg har kjent ett sånt raseri over andre menneskers idioti. 

Som mamma har jeg vært en tilstedeværende mamma. Jeg har satt barna mine foran mine egne behov i alle år. 

Har de trengt at jeg skulle hoppe, så har jeg hoppet. 

Har andre sagt at jeg må krype, så har jeg krøpet. 

Jeg har gjort alt for dem. Jeg har slåss uendelig mange kamper, jeg har jobbet iherdig for at alt rundt de har skulle vært bra. 

Jeg VET jeg er en god mor.. Jeg har vært en god mor hele min fartstid som mamma. 

- det var kanskje en periode når mellomste var baby at jeg ikke kvalifiserte til kategorien god mor.. Men da var jeg syk. Jeg hadde alvorlig angst og depresjon, å jeg fungerte nok ikke så bra.. Men da ba jeg om hjelp. Så oppe i alt var jeg nok en god mor allikevel.

Jeg har tatt dårlige valg, jeg har blitt sint, jeg kan til tider være utålmodig og hissig.. Men det er unntaket, ikke reglen. 

Det har iallefall VÆRT sånn. 

Nå begynner mine små å bli store. Småbarnstiden er ett veldig tilbakelagt kapittel.. Og en er faktisk allerede voksen. Myndig.

Nå kommer jeg snart til poenget..

Selv om jeg har gjort alt jeg har kunnet, så er ikke det en sikkerhet mot at barna mine kan gjøre dårlige valg - eller havne ut for noe de ikke burde.

Min jobb da er å være der, råde, støtte, informere, påvirke.. Men det er det jeg får gjort. 

Jeg kan ikke trylle... Og jeg kan ikke ta valg FOR mine. 

De må ta valgene sine selv, de må og ga konsekvensene.. 

Når jeg får meldinger på min Facebook om at jeg er uegnet til å jobbe med det jeg gjør (på fritiden min, som frivillig) og at jeg må skamme meg. At jeg ikke har gjort en bra jobb som mamma når mitt avkom kan ta slike valg... Da våkner den løvemammaen som har ligget litt på hvil en stund.

For det første - hva vet DU om meg.

For det andre - hva har dette med MEG å gjøre?

For det tredje - det er ikke MITT valg, det er ikke MITT problem, og det er ikke MIN oppgave å løse det.

Jeg kunne påvirket... Men det velger jeg ikke gjøre når folk tråkker meg på tærne. 

Skal du ha min respekt, så vis MEG respekt også. 

Jeg er ikke ansvarlig for hva hverken du, mine barn eller noen andre gjør. 

Jeg er ansvarlig for meg selv - og for å være helt ærlig. 

Om du mener jeg er en dårlig mor... Så er ikke det mitt problem. 

Så lenge JEG er trygg på MEG.. Så er jeg fornøyd. 

Hva du mener, det bryr meg heldigvis midt under skosåla. 

Men - du klarte provosere meg. 

Så til de grader. 

Jeg håper du får corona! 

Takk for meg. 

 Når den største frykten i livet er å bli forlatt

Mange kjenner på følelsen, kanskje daglig – kanskje en gang inne i mellom, men mange kjenner frykten for å bli forlatt på kroppen hver eneste dag, gjerne flere ganger daglig.

Hvor kommer denne frykten fra?

Bowlby fastslår i sin tilknytningsteori, at følelsesmessige bånd dannet i barndommen forsetter i voksenlivet i form av ulike modeller.

Hvordan adferd man har som voksne bestemmes av hvilke mentale oppfatninger som forekom i forholdet mellom barn, og deres foreldre.

Man kan med andre ord si at frykten for å bli forlatt har røtter i hvordan man hadde det som barn.

Kanskje de kan kalles fortidens spøkelser som kommer tilbake og tar med seg all usikkerheten man opplevde før?

Som ett minne om at du ikke er verdig god og kjærlig behandling.

Som en automatisk innprogrammert alarm.

En krisesituasjon kan utløses av oppførsel, ett minne eller noe så enkelt som ett eneste ord.

Ett hav av kaotiske tanker, uhensiktsmessig oppførsel, overskyggende tristhet..

Så hva betyr dette?

Jeg kan ikke snakke for alle – men jeg kan snakke for meg selv.

Som barn hadde jeg en kjempe fin oppvekst, jeg hadde kjærlige og gode foreldre som var bra rollemodeller, og som gav meg trygghet.

Men, jeg ble mobbet.

Jeg var den feite jenta i klassen, som alle hadde stor moro av å gjøre narr av.

Jeg kom sjeldent for sent på skolen, av en enkel grunn – jeg turte ikke gå alene inn i skolegården.

Jeg ville gå med andre, slik at jeg slapp å passere de som slang bemerkninger etter meg uten noen jeg kunne late som jeg var veldig opptatt av.

Har dette merket meg for resten av livet? Jeg tenker nok at det har det.

Om ikke selvtilliten min har blitt skadet, så har selvBILDET mitt blitt det.

Når jeg var barn så var ikke mobbing noe man hadde fokus på – det var kanskje litt ukjent? Jeg vet ikke.

Det ble i alle fall ikke tatt tak i, verken fra den ene eller andre. Jeg sa vel ikke så mye om det selv heller.

Jeg husker jeg syntes det var flaut. Jeg hadde ikke lyst til å si høyt at andre mobbet meg fordi jeg var kraftigere enn andre.

Jeg hatet etternavnet mitt… Berg.. Dere kan tenke dere selv, mange kreative barn der ute. Så etternavnet mitt var vel i all hovedsak FETT-Berg blant de fleste.

Jeg higet etter de samme klærne, de samme vennene, være flink til å danse – passe inn, selv om jeg var tykk.

Jeg kan ikke huske at jeg nødvendigvis spiste så usunt, eller at jeg spiste mye søtt.. det tror jeg egentlig ikke.

Pappa var alltid kokken hjemme, og han lagde husmannskost av den gamle sorten.

Det er det jeg er oppvokst med. Men jeg har noen gener da – det er jo mange i min slekt som har ekstra kilo, i større eller mindre grad.

Da jeg ble tenåring så ble jeg mer normal… fortsatt litt kraftig, men ikke verre enn at det i alle fall ble slutt på mobbingen.

Jeg kunne få oppmerksomhet fra en og annen gutt, til tross for.

Den første jeg rotet meg bort i som student, han brukte meg for alt det var verdt.

Han var litt eldre enn meg, og frisørlærling husker jeg.

Jeg var på pletten så fort han spurte.. men det skjedde så klart bare når det passet han. På hans premisser, og jeg gjorde ALT for litt oppmerksomhet. Det hjalp aldri på psyken. Jeg satt ofte igjen og følte på hva dette egentlig gav MEG. Hvor var min gevinst i det opplegget. Det var ingen. Det ser jeg i etterkant, men da så var alt som betød noe – det at jeg opplevde å bli sett, om så bare når det passet han.

Det gikk ikke så lange tiden før jeg møtte han som skulle bli far til mine barn.

Og med han, så kom kjærlighetskiloene, i tillegg til at jeg begynte med prevensjon, som igjen førte til mer kilo på kroppen.

Jeg ble tung i kroppen, og om mulig enda mer tung til sinns.

Hatet livet mitt, hatet kroppen min, og hatet personen jeg utviklet meg til å bli.

Igjennom godt og vel 14 år av livet mitt, så levde jeg i ett destruktivt forhold.

Jeg, som ett usikkert vesen med elendig selvbilde – sammen med en mann som ALLTID var midtpunktet. Som alltid hjalp alle andre, og som egentlig gjorde det han hadde lyst til.

Opp igjennom årene ble det mye konflikt. Flere ganger var det utroskap, og forhold til andre damer. Hver gang endte jeg med å tenke samme tanke; Hvis jeg bare prøver litt mer, hvis jeg bare er litt blidere, hvis jeg bare gjør enda litt mer hjemme, hvis jeg bare godtar dette.. hvis jeg bare…

Det ble aldri nok.

Og det er her jeg tror tilknytningsteorien gikk skeis for min del.

Jeg utviklet ett avhengighetsforhold til denne mannen. Jeg var LIVREDD for å bli forlatt og alene, så jeg godtok alt.. og jeg strakk meg mye lengre enn jeg burde.

All min verdighet forsvant over tid, jeg strebet etter å føle meg ønsket, og å føle meg trygg.

Uansett hva som skjedde i forholdet, så ble jeg aldri i stand til å avslutte, det var helt umulig å distansere seg.

Helt til… for jeg klarte det. Jeg klarte ende, og jeg klarte stable meg på beina. Jeg opplevde mestring i livet. Jeg ble singel, jeg klarte meg fint som alenemamma til barna, og jeg opplevde at det gikk helt fint. Jeg trengte ingen andre enn meg selv. Jeg var god nok!

Men så er det nå enda slik at brente barn skyr ilden. Man får noen sår som kanskje aldri helt vil heles. Det er ting som kanskje aldri blir helt bra.

For jeg lider av det samme enda. Jeg er livredd for å bli forlatt, og jeg kan avvise de jeg elsker aller høyest – kun fordi det er en automatikk, en innarbeidet rutine inne i meg. Ikke fordi jeg vil avvise – men jeg vil at de skal bekrefte.

I min hjerne så er det slik at jeg må avvise først, for da slipper jeg bli avvist.

Logisk? Ja egentlig, om man tenker på det – så er det ikke så verst.

For hva gjør mest vondt, er det å avvise noen… eller å oppleve å bli avvist.

Det ene er ikke noe bedre enn det andre. Det er ikke noe hyggelig for folk å bli avvist heller. Men sånn fungerer den automatiserte hjernen.

Når jeg har funnet min kjære – og har det så godt jeg kan få det, så tror jeg enda ikke på det. Jeg tror ikke på at det ER mulig at noen vil beskytte meg, eller gi meg trygghet.

For de som kjenner til slik problematikk – så vet dere svaret.

Til slutt forsvinner både beskyttelsen og tryggheten, fordi vi sliter ut de vi er sammen med.

Det kan bli for krevende.

Særlig hvis man ikke klarer sette ord på det, eller få hjelp til å håndtere spøkelsene man har i skapet.

Dypt inne i meg, og i mange andre der ute så foreligger det spor av traumer.

Opplevelser og minner som har satt så dype spor i livets vei, at det å få kjøretøyet ut av sporene er nærmest umulig.

Det krever tålmodighet, og visdom.

Er svaret tilgivelse? Vil det hjelpe, sånn egentlig?

Jeg vet ikke… for min del så hjelper det ikke tilgi tror jeg.

For meg så er opplevelsene jeg har hatt tidligere så vanskelig, de har satt så mange spor i meg som jeg bærer med meg hver eneste dag i livet mitt – at tilgivelse er vanskelig.

Og hva har det å si? Om jeg sier; Jeg tilgir deg for at du har behandlet meg dårlig.

Jeg har akseptert at det er slik det har vært.. og jeg får ikke gjort noe med det.

Jeg har ett greit forhold til de menneskene jeg tenker at har bidratt til mine utfordringer nå i dag, jeg har de i livet mitt.. Men jeg har de på avstand.

Det jeg ikke takler – det er hvordan opplevelsene farger livet mitt – HVER eneste dag.

At jeg enda kan oppleve fysiske symptomer når jeg finner meg selv i helt normale situasjoner, som for meg kaster meg tilbake til vonde minner.

Ting som normalt skal være helt ok, som ikke ER farlig, eller vanskelig.

Men som bare automatisk tenner alle varsellamper – og kaster meg nærme kanten på klippen.

Følelsen av å stå å balansere, og se ned ett kjempe stup.

Hjertebank, kvalme, skjelvende hender, kroppen som rister uten kontroll.

Irritasjon, sinne, utålmodighet..

Jeg vet jeg klarer meg alene.. men hvem ER jeg alene.

Jeg vet at jeg er en god kone, men er jeg god nok kone for DEG?

Jeg vet jeg er en god mor, men jeg en god NOK mor?

I de dypeste dalene slår tankene inn. Hadde det vært enklere om?

Men så slår fornuften inn.. Nei, så klart IKKE.

På ingen måte.

For meg kanskje.. men ikke for de jeg angivelig elsker så høyt.

For dem ville det vært en tragedie.

Så jeg er her, og her skal jeg være.

Og for hver dag som går så skal jeg prøve minne meg selv på at jeg klarer meg.

Jeg klarer meg sammen, og jeg klarer meg alene.

Jeg er god nok, om ikke for alle – så for mange.

Og det er godt nok.

Bedre trenger jeg ikke være.

Hvem er mester over tanker, følelser og ord?

Kanskje tenker du at jeg har ett negativt fokus for tiden? At bloggen min er mørk.
Den reflekterer innsiden.

Tankene er for tiden i ubalanse.
Følelsene er i ubalanse.
Kroppen er i ubalanse.
Alt er i ubalanse.

Den konstante fight-n-flight beredskapen.
Følelsen av å ville flykte, uten å vite hva man flykter fra.

Hode som ikke fungerer, ett snakketøy som er tom for ord og sliter med formuleringen.
Følelsen av kamp.
Uten at man egentlig ønsker det.
Ønsket er fred, fordragelighet og sinnsro.
BEHOVET er stillhet. Lykke. Fred.

Når hodet forteller deg at løsningen er enkel, men samtidig så komplisert.
Når magen skriker i uenighet.
Når fornuften sier du er i ferd med å feile.

Jeg har feilet.
Kraftig.
Jeg har resignert, gitt opp og lagt inn årene.
Jeg er ferdig med å sloss.
Jeg er ferdig med å kjempe.

Denne kampen er ikke lengre min å kjempe.
Den er overlatt til andre.

Men følelsene er allikevel der.
Alle tankene.
All bekymring.
Men uten "makten".
Den har jeg gitt fra meg.
Jeg orker den ikke mer.

Hendene mine trenger å få lov til å slutte skjelve.
Nakken min trenger å få mykne.
Hodet mitt har behov for en dag uten smerte.

Jeg trodde at mine følelser var mine.
Jeg trodde at min opplevelse var min.
Samtidig vet jeg at mine følelser kan såre andre, og det samme kan min opplevelse av ting.
Den kan være en helt annen enn din. Det betyr ikke at du har rett og jeg feil.
Men man er forskjellige.

Jeg har hatt glede av å blogge.
Det har hjulpet meg enormt i en for MEG tøff tid.
Det å kunne skrive av seg det svarte - legge igjen lokket på pc'n og gå videre.
Jeg forstår at noen kan bli såret, at det er noen der ute som vil føle seg truffet.
Men å bruke min måte å bearbeide ting på, i mot meg - det er feigt.
For å spenne bein, for å vinne frem.
Det er ikke en styrke, det er ren ondskap.

De nære - de forstår hva jeg skriver om.
De som kjenner.
For ukjente er det ett bra innlegg, om MINE opplevelser. Mine betraktninger.
Mine refleksjoner.
Og om utfordringer mange kan kjenne seg igjen i, i større eller mindre grad.

Uten å navngi, uten å beskrive for utdypende.
Med pynt.. skikkelig julepyntet faktisk, siden vi snart er i desember.

Og det som var ønsket ble oppnådd.
Jeg har redigert bloggen min, tatt bort og på nytt lagt lokk på.
Men tankene mine - de får ingen ikke kontrollere.
Opplevelsen mine får ingen ikke styrt.
De må gjerne brukes i mot meg - men jeg er klar.
Jeg skal stå i mot - og jeg skal forsvare min rett.
Min rett til ytringsfrihet - all den tid jeg ikke skriver navn, eller gir noen til kjenne.

Om noen føler seg truffet - blottlagt og naken, så sier det kanskje mer om det menneske enn om meg?

Angsten

Angsten sitter som en kappe rundt meg.
Den skjelvende følelsen som har stadfestet seg i hele kroppen.
Ikke klare sitte i ro med beina.
Ikke klare kontrollere ristingen i kroppen - når alt bare dirrer.
Stemmen som sprekker når man snakker om det som påvirker.
Nakken som spenner seg og gir hodepine som ingen paracet noen gang vil klare å ta.
Følelsen av å ville flykte langt unna for å slippe ubehaget.
Det er tungt å være sosial. Hodet er fylt med en tomhet - akkurat som om intelligensen har forsvunnet som dugg for solen.
Det er slitsomt å føre en normal samtale, det krever at tankene må vike - og de har satt seg som ett jerngrep rundt hjernemassen.
En bedøvet følelse av å være handlingslammet.
Ett kaos som det ikke går an å rydde i.
Frykten for det som har skjedd, det som er og det som kommer.
Når ble det slik?
Hva var det som skjedde, som forårsaket at jeg som en gang følte meg så sterk og rak i ryggen ikke lengre takler uforutsigbarheten.

Alt man ønsker  er en fredfylt hverdag, ett liv som foreløper med indre ro.
Tilfredse mennesker, og ett muntert sinn.

Ute er naturen dekket med frost - den har fryst til is - til snøkrystaller.
Fargene er borte, det er bare sort/hvitt.

Det er sånn det føles inne i meg også.
Sort/hvitt - iskaldt, frosset.
Ingen varme i verden klarer tine det opp igjen.
Kroppen fryser, hodet er har blitt til is.

Omringet av varme - men kald til marg og bein.

Foto: Inger Anne Næss Berg

Medaljens bakside

I alle familier er det utfordringer i større eller mindre grad, og man evner å håndtere de. Vår familie er intet unntak her.

Utfordringer er til for å bekjempes, målet er å komme ut på andre siden med beina plantet i bakken - prøve unngå å havne på nesa.
Det går som regel fint.
Noen ganger får man ett lite skrubbsår, men sår gror.
Skruddsår kan danne arr, og arr kan forbli synlige.

Sånn for å gjøre det litt billedlig.

Rundt oss er det mange med ulike arr, noen har store, noen har små. Noen har få, noen har mange.
Alle er forskjellige, alle har ulike toleransegrenser.

Jeg tror det er litt sånn at toleransegrensen vi har, eller som vi opparbeider er litt som ett beger med vann.
Det er ikke nødvendigvis tomt eller fult, hvor mye vann som er i begeret er individuelt og det er ulikt hvor mye som må til for at det renner over kanten.
Når det renner over kanten betyr det at grensen er overgått, og det blir for mye.

Det er individuelt.
Mine utfordringer er ikke nødvendigvis større enn dine, eller mindre - men begeret kan ha ett ulikt utgangspunkt.

Hvor vil jeg egentlig med det her? Hva vil jeg egentlig med denne bloggen?
Jeg vet faktisk ikke helt.
En kanal å få ut alt jeg bare ikke orker å forklare kanskje.
Det jeg ikke orker å si så mye om.
Jeg er ganske lei av at alt er så utfordrende, jeg er rimelig sliten av at begeret konstant er fylt til randen og av at det alltid skvulper over kanten hver gang noe nytt kommer til.. eller mer av det som allerede er.

Kanskje er jeg svak, det er absolutt ikke umulig - men jeg tror ikke det selv.
Jeg tror jeg er en ganske sterk person som står i det aller meste med ryggen rak villig til å gjøre alt for å komme igjennom en hver utfordring stående på begge beina, godt plantet i bakken.

Jeg er så takknemlig for alle dager som går hvor det ikke er noen utfordringer.
Eller hvor utfordringene er av en slik art at de kan kontrolleres, hvor de ikke har direkte innvirkning på mine barn og meg selv.
Jeg ser på de tre fine barna mine og kjenner en stolthet i hjertet - de er jo så fine.
De har ett stort hjerte, og de har så omsorg for andre.
De er formbare, og de finner sin vei i samfunnet som kan være så vanskelig.

Ja, de har sine "greier", noen verre enn andre - men de kommer jo igjennom hverdagen.
De ber om hjelp, de kommuniserer, de følger (som oftest) råd selv om det særlig for de eldste MÅ testes skikkelig.
De blir som regel med på det vi avgjør.

Som voksen er det mange baller man skal klare jonglere, man skal fikse foreldrerollen, jobb, det sosiale på fritiden, man skal være kone/mann, venninne, kanskje en ressursperson inn i foreldregruppen av noe slag ala klassekontakt eller lignende. Kanskje man skal ha en egen hobby man skal prøve følge opp?

I 2014 jobbet jeg 80%, jeg trente 4-6 dager i uken, jonglerte ungene, fritidsaktiviteter, og jeg fikk det til!
Jeg fikk det til i 2015 også.
Og siden det har det gått nedover.
Jeg sluttet å mestre livet så godt. Det ble vel for mye.

Jeg opplevde at for hvert skritt jeg tok frem, så skled jeg som på glattisen tilbake minst 3 skritt.
Ikke på alle plan! Absolutt ikke. Jeg møtte han som i dag er mannen min. Det var mange skritt frem.
Men sammen, så sklir vi rundt på isen da. Vi står oppreist begge to, men fy så glatt.

Jeg jobber 50% nå, kroppen og hodet mitt klarer ikke mer.
Hodet mitt har rett og slett kapitulert.
Jeg har hatt perioder i livet med depresjoner, jeg har 2 ganger i livet forsøkt medisiner for dette - siste gang i år.. Men medisinene gjør hjernen til teflon.
Alt bare renner av, og jeg glemte hva jeg nettopp hadde sagt. Eller hva jeg gjorde i går. Jeg mistet fullstendig kontrollen om jeg tok ett glass vin.
Sånn orker ikke jeg å ha det. Det er ikke verdt det faktisk. Ikke at jeg må drikke ett glass vin, men alt det andre.

Jeg vet at for meg er bevegelse terapi. Trening, jo hardere jo bedre.
Før jeg byttet lege sa han til meg at jeg burde ta meg en løpetur i skogen. Jeg kunne ikke vært mer enig, men det var da jeg innså at han ikke passet som lege for meg.. for han forsto ikke at det var akkurat det som var vanskelig.
Jeg var der for å prøve finne hjelp til å orke.
Hodet vil - men jeg klarer det ikke.
Jeg finner virkelig ikke veien ut i fra stua og frem til skoene i gangen for å gå tur. Eller trene.
Jeg elsker det jo, det vet jeg med 110% sikkerhet. Men jeg kommer meg ikke DIT.
Gå tur er kjedelig. Det gir meg overhodet ingenting.
Det må kjennes på kroppen. Det skal helst gjøre litt vondt.
Få tankene over på helt andre ting, fult fokus på den øvelsen jeg skal gjøre.
Det er terapi det.

Jeg fikset det før.
Jeg hadde venninner som var like ivrige som meg, vi pushet hverandre hver dag til å opprettholde forpliktelsen med trening.
Vi samkjørte, vi hadde med oss ungene våre som tilbragte tiden på barnepassen på senteret vi trente på.
De lekte, vi trente.
En vinn vinn situasjon for alle.
Barna var sosiale, vi ble sunne og spreke.
Hverdagen var fylt med latter, glede og svette.
Det var en fin tid, og jeg savner det enormt.

Nå er det jobb og ungene som teller. Spesielt nå om dagen.
Jeg jobber den prosenten jeg skal, kommer hjem og er så sliten at øynene går i kryss - også skal jeg være kone og mamma.
Kanskje litt venninne, om jeg orker.
Jeg orker ofte ikke det. Jeg orker ikke være kone heller.
Egentlig orker jeg ikke helt å eksistere, men jeg må jo det.

Jeg håper hele boblen bare kan sprekke snart, slik at jeg orker leve igjen.

Det hadde passet meg fint kjenner jeg.

En uke overstått - og vi overlevde dette også.

Det er vel konklusjonen vi kan dra?
Det gikk greit - vi lever alle, ingen nye innleggelser, bare en hel del tankekjør og ting å ta tak i.

Idag har jeg lyst til å skrive litt om å være suicidal.. om en trend som er veldig poppis for tiden, og som skremmer meg.
Jeg lurer på om vi foreldre har snakket litt lite med våre håpefulle om dette med psykisk helse.
Og jeg tror at teknologien, og sosiale medier har en stor innvirkning på disse små, umodne menneskene.
Vi kan jo bare se på oss selv, hvor har vi kontakt med nettverket vårt nå om dagen?
Møtes folk mye hjemme hos hverandre, eller kommuniserer man i stor grad over snap, messenger, instragram og blogger?
Er du ofte på døren til en venninne og spør hvordan det går - eller er du fult oppdatert etter å ha scrollet over facebook 14 ganger den dagen?
Helst det.

Før reiste man innom, og var ingen hjemme satte man kosten foran døren - også var det opp til eieren av boligen å prøve gjette seg frem til hvem som hadde vært innom.

Min sønn var for 14 dager siden sucidal.
Han har en ADHD diagnose, den fikk han da han var 8 år gammel.
Han har vært medisinert på og av siden da, men vi merket så mange bivirkninger da han var yngre at det ble litt valgets kval om han skulle fortsette.
Da vi kuttet de ut for en periode merket vi så stor endring at vi valgte å ikke fortsette.
Han ble på ny satt på medisiner i -17 men han ønsket ikke selv, han fortalte at han ikke merket særlig endring selv om vi utenfor og på skolen merket at han snakket mer og var mer "åpen i kontakten" som det så fint blir sagt i psykiatrien.

Han er veldig opp og ned i humøret. Litt som en berg og dalbane egentlig.
Men han merker det nok ikke selv. Når det topper seg sier han at han ønsker å dø.
Jeg har hørt han si det mange ganger, og det er grusomt å høre de ordene fra barnet ditt sin munn.
Det er vondt å tenke på at ett barn, eller en ung voksen da - ikke ønsker å leve årene fremover, erfare nye ting, skape minner, utvikle seg.
Ikke se meningen med de tingene.

Men så har jeg begynt å tenke på en ting.
Ikke at jeg undergraver hans følelser, men vi har snakket litt om dette nå - da det daglig kommer utsagn fra mine ungdommer i hus at "xxx vil dø", "xxx vil ta selvmord".
Senest i går hadde jeg en meningsutveksling med den eldste om dette.
For HVOR mange som virkelig vil dø sier det høyt?
Er ikke det heller ett rop om hjelp, eller ett rop etter oppmerksomhet.
Se meg - hør meg - hjelp meg!

Selvskading er en annen faktor i dette bildet.
Hvor mange tar livet sitt med å kutte pulsåren.
Ja, nå snakker vi usminket her.

Statistisk sett er det absolutt ikke å kutte seg selv som er dødsårsak ved selvmord. Det er mer drastiske metoder man benytter - og dette tror jeg faktisk ungdommen vet.
Det VET at det å skjære seg i armen ikke nødvendigvis fører til å dø.
Det de også vet er at det å kjenne på en smerte fysisk er enklere enn fysisk.
Og de som virkelig GJØR det, sier lite eller ingenting om det før det skjer.

Det er ikke lett å sortere smerten man bærer inne i seg, den er ofte udefinerbar og oppstår uten at man nødvendigvis har en åpenbar forklaring.
Å kjenne på noe som er "utenom det vanlige" inne i seg er mer komplisert å forklare, og det er ikke like akseptert.

Det å logge inn på snap, instagram eller facebook er jo som å se en perfekt verden. Alle har det fint hjemme, alle har store flotte hus, en kjærlig familie, fine dyre klær, ny sykkel, gode venner, drar på ferier og vasser tilsynelatende i penger.. Også sitter man der da, og føler kanskje at man ikke har det sånn. Og brått blir man litt unormal, og opplever å ikke ha det så bra.
Da er det jo normalt å kjenne på rare følelser.

Kanskje ble man ikke invitert ut med venninnene sine helgen før, men ser hvor gøy de hadde det på nettet.
Kanskje fikk man ikke være med kompisgjengen på det de gjorde i går, men man FÅR se hvor gøy de hadde det.
Alt det flotte kommer frem på nettet.
Veldig lite av virkeligheten, men den sminkede sannheten. Den uten utfordringene undervegs.
Det sammensatte bildet.

Det kan jo vi som voksne identifisere oss med og?
Hvor mange av oss tenker ikke at nabo-familien er uten feil, har alt på stell og ett alltid nydelig hjem, uten en støvflekk?
At venninnen din er bedre likt enn deg?
Det tror jeg de aller fleste av oss er innom å tenker i løpet av en måned, i større eller mindre grad.
Enda vi voksne bruker nok nettet noe mindre enn mange unge.
Vi husker forhåpentligvis livet uten alt dette interaktive. Vi vet at den sminkede sannheten er penere og mer perfekt enn den usminkede.
Sannsynligvis så klarer vi å huske at dette perfekte bildet på facebook nok etter all sannsynlighet er iscenesatt og at kaoset som faktisk er finnes men ikke er med i utsnittet.
Litt som å sminke seg.
Man fjerner alle feil med å dekke over, få frem de rette vinklene. Og fremstår penere enn man i virkeligheten er.

At alt dette fører til at ungdom ønsker mer oppmerksomhet skjønner jeg.
At de føler seg mindre verdt eller mindre sett.
Og at de derfor gjør ting for å tilegne seg denne oppmerksomheten.
Som for eksempel å skade seg selv. "True" med å ville dø.
De ser ikke at det er ikke denne interaktive bekreftelsen som er viktig, at det handler ikke om flest mulige strikes på snap, eller screenshots av my story.
Antall venner på facebook.
For HVOR mange av de vennene ville steppet opp når man virkelig trenger det?
Når krisen er ett faktum. Fysisk møte opp på døren din.
Jeg kan strekke det så langt som å si; Hvor mange av de 1000 vennene man har rundt om ville møtt opp i begravelsen din?
En liten brøkdel. og det er sannheten.

Men hvordan kan man lære barna sine at det er slik det er? At man må tåle dette, og at det er helt normalt.
Det er ikke vanlig å ha 1000 nære venner, du vil aldri kunne tilbringe fysisk tid med alle de.
At det ikke er noe status i å ha så mange.. Heller ikke å være perfekt.

Det er status å ta vare på de rundt seg, vise medmenneskelighet, ta seg av, bry seg om.
Være ett forbilde.
OG ikke minst huske på seg selv.
Ta vare på seg selv.
Det er de vennskapene, de relasjonene som betyr noe. Det er de som går begge veier, som man dedikerer seg til, åpner seg for og trives i.

Vi overlevde denne uken, og vi skal overleve mange til.
Men noen ganger kjenner man på følelsen av at man så langt i fra er perfekt, og at det kunne vært enklere å slippe.

Dagen i dag

Dagen i dag kunne blitt en god dag, men den er ikke det.
Dagen i dag er preget av at hele kroppen skjelver. Akkurat som om jeg fryser fra innerst i margen og helt ut.

Anspent, gråtelabil og ustabil, rett og slett.

Inne i meg er ett tankekaos som jeg ikke får frem, samvittigheten min ovenfor alle de nære om alt jeg ikke bare blir ferdig med å snakke om tar snart knekken på meg.

Alle tankene om alt jeg lurer på, alt jeg har lyst til å si, alt jeg vil skal endres, alt jeg skulle gjort men ikke får gjort.

Rådene jeg så gjerne skulle hatt, men som jeg ikke vet hvor jeg skal hente.
Noen som bare kan fortelle meg hva jeg skal gjøre.
Noen som bare kan si at dette skal gå bra, og at alt vil ordne seg.
Noen som kan ordne det her.. for akkurat nå vet jeg ikke om jeg orker.

Jeg har bare lyst til å være mamma, kone, venninne, datter, kollega.
Ikke ett vrak.

Det er for pokker ikke NORMALT - det her?!
Denne følelsen, alle disse tankene.

Frustrasjonen over å ikke vite hva jeg skal gjøre. Skal jeg gjøre noe? Kan jeg bare la det være?
Er det rett, er det galt?
HVA er rett, hva er galt?


Kaos